Ligger våken natt etter natt. Utslitt av alle tankene. Alle bekymringene. Vil gi opp men kan jo ikke det. Ensomheten gnager i meg Føler ingen har det som meg. Alene men allikevel mange rundt meg. Hva er riktig og hva er galt Strekker ikke til på noen arenaer. Har blitt et dårlig forbilde fordi jeg feiler. Det er menneskelig å feile. Hater det perfekte. Er ikke noe glad i fasade, føler det er falskt. Jeg kan ikke redde alle. Kan ikke hjelpe alle. Må ta vare på meg selv oppi alt. Lettere sagt enn gjort. De fleste har nok med seg selv. Forståelig nok. Hvilken vei skal vi gå. Tiden leger alle sår. Er ikke så sikker på det. Sykdom og død. Snart ramler jeg igjen. Hvem skal redde meg da?