frubruu

Tygg litt på den. Det er jo såååå sant. Hvis noen føler en lettelse når noen dør. Eller ikke har en sorg, så er det rart. Fordi sorgen er betaling for det man følte for den som har gått bort. Såå mange minner og opplevelser. Det gjemmer vi i hjertet vårt. Snakker masse om Fredrik. Føler han er med oss i alt vi foretar oss. Håper han sitter på en sky og titter ned på oss. En visuell drøm. Som vi kan tenke på. Fordi ellers blir det altfor vondt å håndtere. Imorgen er det 17. mai og vi skal omgås gooode venner. I fjor på denne dagen var jeg med Fredrik og Mamma. Det er godt og samtidig vondt å tenke på, at det var deres siste 17. mai. Lev livet folkens. Hver eneste dag. Ingen vet noe om morgendagen. Jeg er sååå utrolig glad i alle dere følgerne mine.

Hvor meningsløst fins det ikke og skulle gå på et stenhuggeri og finne en stein til Fredrik. Jeg vil bare at barna skal finne en de synes er fin og som vi kan ha stunder ved. Der vi tenner lys. Prater med Fredrik. Minnes alt det fine vi har gjort sammen. Akkurat i dag føles alt bare vondt. Jeg knakk sammen på dette huggeriet. Fordi det er så urettferdig alt sammen. Da er det godt å ha mange gode mennesker rundt meg. Når flokken min er i Bergen og Trondheim kan dagene føles ensomme. Vonde og tunge.I dag er en slik dag hvor det er ubeskrivelig vondt. Da er det bare å erkjenne det. Det vonde må også få plass. Er sååå glad i dere alle sammen. Ta vare.

Det er rart og tenke på. Du tror det kommer en hest, lyden ligner på en travende hest. Men så er det en sebra. Den er sjelden. Akkurat som Netkreft er. Fredrik levde i 10 år med denne sykdommen. Mest sannsynlig lengre også. Før den ble oppdaget. Carcinor er foreningen for alle som er rammet av Netkreft. Både pasienter, pårørende og enker/enkemenn. Utrolig fint fellesskap. Der møter vi andre som forstår. Som gir omsorg. Det er både latter og tårer. Hånd i hånd. Vet ikke hva vi skulle gjort uten støtte fra alle sebravennene. For meg har det betydd utrolig mye. Ser frem til godt samhold. Håper alle får en god helg. Ta vare på hverandre.

I ti år levde Silje side om side med ektemannens kreftdiagnose. I november døde Fredrik hjemme i stua. Nå forsøker hun å finne ut hvem hun er uten ham.

Silje Bruu Ringdal (50) sitter i stua hjemme.

Den gamle sykesenga er tatt bort, men rommet bærer preg av stillheten som fulgte etter.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her tok Fredrik sitt siste åndedrag en søndag i november. Ved føttene hans lå familiens katt – stille, helt til det var over.

– Han sovnet med et smil, forteller Silje.

Hun er alene i huset nå, og hun blir boende. Det føles riktig.

– Etter alt som har vært, trenger jeg litt stabilitet.

Det er snart fem måneder siden.

Begynte med sure oppstøt

Fredrik var 40 år, frisk og rask.

– Vi tøyset mye om at kompisene hans var kommet i førtiårskrisa, fordi flere av dem skaffet seg sykkel og var i full fart, forteller Silje.

Så kom de sure oppstøtene. Magesmertene. En legetime ble til en blodprøve, og plutselig var de inne i noe helt annet.

– Legen hadde ikke noe pokerfjes. Han sa de måtte ta CT samme dag. Da skjønte vi det var alvor.

Men resultatet lot vente på seg. Første prøver viste ingen kreftceller, men for å være sikre ble det tatt flere.

Utenfor et gammelt Stasi-fengsel, på skoletur med eldste sønn, kom telefonen: det var kreft.

SAVN: Hver dag tenner Silje dette lyset for sin kjære Fredrik.

Ti år med håp

Fredrik fikk diagnosen Nevroendokrin kreft (NET-kreft). En sjelden kreftform som oppstår i hormonproduserende celler. Kreften kan oppstå i alle organer, men starter oftest i lunger, tarm eller bukspyttkjertel.

– Barna var 10, 12 og 14 år gamle da han fikk diagnosen, sier Silje.

Hun forteller at de aldri skal ha fått noen prognose for Fredrik. Trolig fordi han var en av de første i norden som fikk prøve ut en ny medisin.

– Jeg ville vente og ta det trygge, men han ringte forskeren som sto bak studien og ville prøve. Han fikk faktisk best virkning av alle som prøvde. På et tidspunkt var han kreftfri, forteller Silje.
Men kreften kom tilbake.

Helt jævlig

I ti år levde Silje som ektefelle, mor og pårørende.

– Det var ikke sånn at jeg først fikk sorgen da han døde. Sorgen var der hele tiden. Det var helt jævlig.

Silje og Fredrik gjorde en innsats for å leve fullt, hele veien.

Fredrik fortsatte å jobbe, spille fotball og være aktiv med barna. Han hjalp barna med flyttelass til både Bergen og Trondheim, da de flyttet ut for å studere.

– Han var sinnssykt sta. Og sinnssykt positiv. Han trosset alt, selv om han hadde vondt.

Det ble fotballturer, sydenturer, kjærestetur til Roma. Alt de drømte om, prøvde de å få til.

– Nå er jeg så takknemlig for at vi gjorde det.

SAVN: – Vi snakker mye om pappa, og vi ler. Det går an å le også, sier Silje.

Ikke pårørende mer

I november døde nemlig Fredrik. Den siste uken ble tilbrakt hjemme. Sykehussengen ble plassert i stua. Barna var der. Katten holdt vakt.

– Han ville kjempe videre. Da det skjedde, føltes det uvirkelig.

Tre måneder tidligere døde også Siljes mor. Tapene la seg lag på lag.

– Det har vært mye på én gang.

PÅRØRENDE: I ti år har Silje Bruu Ringdal levd som pårørende til en kreftsyk ektefelle. Det har vært utfordrende.

Gråter hver dag

Barna, som nå har blitt 21, 22 og 25 år, har klart seg overraskende godt, mener moren.

– Vi gråter hver dag, men de lever livene sine. Vi snakker mye om pappa, og vi ler. Det går an å le også.

Selv strever Silje med det enkle.

– Middag. Det har vært et helvete. Jeg har alltid vært så ordentlig, men nå orker jeg ikke engang tanken.

Noen dager går hun på salsakurs. Hun går ut, møter venner, tar en øl, er med på konsert.

– Og så faller jeg sammen. Sånn er det nå.

Da Fredrik ble syk, fryktet Silje at barna skulle miste pappaen sin. De var bare 10, 12 og 14 år gamle den gangen.

En slags terapi

Allerede tidlig i sykdomsforløpet begynte Silje å skrive. Først for å slippe å oppsummere alt for alle. Etter hvert som en form for terapi.
Nå har hun bloggen frubruu.blogg.no.

– Jeg har fått utrolig mange tilbakemeldinger fra folk som sier det har hjulpet dem. At de føler seg mindre alene.

I tillegg til å skrive, er Silje engasjert i kreftforeningen CarciNor som likeperson. Det har hun vært i mange år, og ønsker å fortsette med.

Silje har også omskolert seg, tatt utdanning i coaching og veiledning.

– Jeg har kjent det på kroppen. Jeg vet hvordan det er. Og jeg vil bruke det til å hjelpe andre.

Datteren hennes sa en dag: «Nå kan du jo slutte å skrive – du er ikke pårørende mer.»

– Det traff meg. For hva er man da? Hvem er man etterpå? Jeg har vært pårørende så lenge. Nå vet jeg knapt hvem jeg er uten den rollen. Det dukker opp mange spørsmål, og bloggen hjelper meg.

Silje vet at det blir bedre, men det tar tid. Hun fortsetter å skrive, fylle dagene med ting som gir henne påfyll, og gi plass til både tapet og det som kan komme.

– Jeg tror jeg kan klare å skape noe nytt, men akkurat nå står jeg midt imellom.

Journalist TB Haley Aubert Barkovitch.

Går og tripper. Finner frem alle påskekyllingene. Føler meg så heldig. Fordi jeg har flokken min nå når høytiden setter inn. Det er en som mangler. Vi kommer til å felle mange tårer. Men også le mye, fordi vi har skapt så mange minner sammen. Som er morsomme og ting vi kommer til å huske hele livet. Vi har alltid prioritert å være sammen. Fordi vi elsker det. Har aldri vurdert noe annet. Det kommer vi fortsatt til å gjøre. Håper og tror Fredrik er med oss og ser kjærligheten vi har til hverandre. Flokken hadde jo ikke vært der hadde det ikke vært for Fredrik. Så vi lever videre på de gode minnene og all den gleden vi har skapt sammen. Håper alle forsøker å skape seg gode øyeblikk. Gjør noe som gjør deg godt. Fordi du fortjener det. Veldig glad i dere.

Livet byr på mange utfordringer. Som ingen aner vil dukke opp. Det er godt vi ikke vet hva som kommer rundt neste sving. For noen ganger tar livet en u-sving. Helt uten forvarsel. Leve i nuet er en kunst av og til. Det gir mer glede å være til stede her og nå. Gjøre fine ting med gode folk. Jeg er heldig som har mange gode folk rundt meg. Det er ingen selvfølge. Hadde aldri klart meg uten flokken min. Venner som bare er her for meg. Fortsatt tårer hver dag. Men også mye latter. Humor er berfriende. Fem måneder føler noen dager som fem år. Det kan også føles som fem dager. Fredrik er med oss i alt vi gjør. Han prates om av mange. Det er godt å tenke på. Men også forferdelig vondt. Ta vare alle sammen. Vær gode mot hverandre. Fordi plutselig tar livet en u-sving. Da skal jeg love at jeg er her for dere. Glad i dere.

Alle gjør feil iblant. Men trenger vi å kalle det feil. Man lærer kanskje vel så mye av det. Og om det er feil, er en vurderingssak. Liker ikke saueflokk mentalitet (selv om jeg elsker sauer). For å utvikle oss tror jeg vi må feile. Gang på gang. Så lærer vi i en bratt eller mindre bratt læringskurve. Gå dine egne veier. Følg dine drømmer. Stol på deg selv. Fordi du vet selv hva som er best for deg. Bare du. Ingen vet hvordan det er å gå i andres sko. Man kan gi råd ja. Men til slutt må du velge selv. Kan føles ensomt iblant. Godt da at man har mange gode mennesker rundt seg. Veldig glad i dere. Lag dere en god uke.

Fredrik kalte meg alltid for bursdagens vokter. Ingen bursdager skulle forbis gå i stillhet. Hva gjør man nå. Jo jeg får besøk av svigers og vi skal på graven. Etterpå skal vi spise litt. Flagget skal opp, føler det er riktig. Hva ville Fredrik at vi skulle gjort? Han ville vi skulle kosa oss. Tenke på alle de fantastiske minnene vi bærer med oss i hjertene våre Og de er det ikke få av. Så vondt han ikke er her. Da skulle jeg lage yndlingkaka hans. Vi skulle sprette campisen og tatt en skikkelig skål. Spist god mat. Håper du har det godt der du er. Vi savner deg mer enn ord kan beskrive. Fordi du er verdens beste Pappa og mann og svigerfar. Vi elsker deg og kommer alltid til å gjøre det. Du var og er BEST.

Gåsehud på hele kroppen. Fyyyy søren. Har vi rett til å klage over vondter. Mange har store eller mindre store funksjonshemninger. Jeg tenker alle gjør så godt de kan hver eneste dag. Men når dette drømme teamet i regi av Pølsa kommer og nailer det. Blind som fysiske og psykiske utfordringer kommer ned bakken på VM. Tårene triller, det er helt rått. Fy søren de fortjener all den oppmerksomheten de kan få. Setter fokus på noe som er utrolig viktig. Jeg digger dere. Håper alle lager seg en fin dag. Veldig glad i dere.

Lykkefølelse bestandig når jeg kjører til Torp for å hente en av barna. Masse positiv energi. Taco og Hver gang vi møtes. Masse latter og musikk. Historier om hvordan livet er i Bergen. Vinterferien kan komme.Våkner idag med kaffe på senga. Lykkefølelse absolutt. Smakte såååå godt. Nå vasker Lillemor huset. Har jeg fått en overkvinne. Kom nesten i forsvar at jeg har gjort husarbeid altså. Lykke og høre suset av støvsugeren. Nede mens jeg gjør øvelser oppe på treningsmatta. Snart setter jentene turen opp til gutta og VM. Det blir såååå gøy. Livet handler om å skape gode øyeblikk. Reise og oppleve. Leve her og nå. Veldig glad i dere alle. Carpe Diem.