Jeg vet og det gjør dere også. At det er mange som har gruet seg til denne dagen. Julaften er for mange en vond dag. Ensomhet og mange kameler skal svelges. Folk som egentlig ikke orker å være sammen. Skal smile og late som ingenting. Noen er savnet rundt middagsbordet. Savn og lengsel etter de som ikke er her mer. En stol står tom. Det er mange forventninger. Prøv å legge garden litt ned. Nyt de små øyeblikkene. Den lille lykkefølelsen som plutselig dukker opp. Når man minst venter det. Spar på de gode følelsene og ikke forvent for mye. For nettopp da kan denne dagen bli så god som bare det. Ønsker alle en riktig god jul. Glad i dere.

Har vært på kirkegården, og må si det er ganske heavy. Når jula nærmer seg, og jeg må gå til graven for å hedre mine foreldre. Mamma og Pappa. Og min ektemann gjennom nesten 30 år. Fredrik og jeg snakket ofte om at vi har bodd sammen lengre enn vår oppvekst med våre foreldre. Det er ikke rettferdig at noen dør i ung alder. De har så mye ugjort. Jeg er såå takknemlig for mine 3 skatter. De fyller meg med glede og energi hver eneste dag. Når jeg i tillegg har funnet verdens beste kjæreste, så kan jeg bare takke. Takke for at jeg er heldig. For hvem kunne tro det for 1 år siden. Ikke jeg iallefall. Har masse å være takknemlig for. Håper alle setter pris på det dere har. Si det høyt til dem. Fordi vi vet ingenting om morgendagen. Glad i dere alle mine trofaste følgere.

Hver eneste dag opplever vi ting i samhandling og kommunikasjon med andre. Alle er vi forskjellige men inni er vi like. Vel det stemmer vel heller ikke. Men i alle fall. The Let Them Theory omhandler mange selvfølgeligheter. Vi velger hvordan vi håndterer andres oppfatninger av virkeligheten. Tilgivelse setter deg selv fri. Fordi det åpner opp for at vi har ulike oppfatninger. Vi godtar at andre kan opptre egoistisk. Selv om vi ser det er feil, så kan vi ikke få gjort noe med det. Så Let Them… Litt sånn som katter noen ganger. De er meget selvstendige og gjør som de selv behager. Men de er veldig gode også. Håper alle får en god helg etter hvert. Så glad i dere.

Jeg mistet Pappan min i 2010, var 36 år. Frida var 6 år og skulle begynne på skolen. Tobias var 7, og Sebastian var 9 år. Sto og vaska doen og broren min ringte (som for øvrig jeg ikke har noe kontakt med fordi jeg ikke klarte å snakke i telefonen når Fredrik var veldig syk). Jeg ville skrive. Tøff tid. Klarte ikke høre på musikk på flere år. Vet mange feirer farsdagen i dag. Jeg syns det er ekstra vondt at mine tre skatter opplever andre Farsdag uten Pappan sin. Det gjør vondt langt inni hjerterota. Lev, gjør det!

Når 40 års krisa er at du får vite du har kreft i fjerde stadiet, altså uhelbredelig. Det er ikke da du kjøper sykkel og gunner på. Da handler det om helt andre ting. Det er liv eller død. Finne håp. Skaffe seg info om mulige behandlinger. Man lærer å leve i nuet. Her og nå. Finne gode ting. Masse humor for å overleve. Frykten og redselen er der hele tida. Fordi kreften er nådeløs. Den bare vokser ukontrollert. Allikevel klarte vi gjøre alle de hverdagslige tingene. Masse fantastiske fotballkamper som alle våre tre skatter drev med. Reise på hytteturer. På utenlandsturer innimellom operasjoner og behandlinger. Vanskelig for andre å sette seg inn i. Vi kjempet alene på en måte. Jeg er takknemlig at Fredrik fikk se våre tre fantastiske skatter vokse opp. Det var også det Fredrik sa til meg. Nå må barna gå videre uten verdens beste Pappa. Det er sååå vondt og urettferdig. Jeg skal gjøre alt for at barna har det godt. Ta vare på hverandre og gi hverandre kjærlighet hver eneste dag. Det koster så lite men betyr så mye. Glad i dere.

Det å være pårørende er fint og krevende. Selv var jeg pårørende i over ti år. Vi sto sammen,  men hadde ulike roller. Pasienten eier sykdommen, og kan ikke løpe fra den. Vi dro alltid sammen på alle kontroller og sykehusopphold. Samtidig var jeg pårørende til Mamma i over tre år med demens. Fredrik og Mamma døde med 3 måneders mellomrom. Nå har det gått snart 1 år og jeg bestemte raskt at jeg ønsket å fortsette i NET-kreftforeningen CarciNor. Vi er flere aktive etterlatte der, unge og gamle. Har opparbeidet meg masse kunnskap og erfaring som jeg ønsker å dele med andre som trenger det. Dette kalles Likeperson, og i helgen møttes vi i Lillestrøm på kurs. Det ble en utrolig fin helg. Møtte mange gode mennesker jeg har kjent i over 10 år. Flere nye var også med, og kom med masse ny og positiv energi. Slike helger betyr utrolig mye for meg. Glad i alle dere følgerne mine.

Når man har mistet begge sine foreldre så gjør det noe med en. Mamma skulle fyllt 75 år denne uka. Jeg savner deg masse. Hadde det ikke vært for deg så hadde ikke jeg vært her. Når jeg selv har fått den gaven å bli Mamma, så er livet komplett. Fordi det er virkelig det største som har hendt meg. Ingenting kan toppe det. Når i tillegg mine tre skatter ønsker å tilbringe tid med meg så er ingenting bedre. Jeg elsker dere mine tre skatter♥️♥️♥️

En liten flytur unna, så er jeg hos gutta mine! Det er så godt at det ikke er lengre unna. Jeg har storkost meg. Jeg tør påstå at det ikke er avstand, som gjør hvor nær kontakt man har med de nærmeste. Vi er gode på å finne smutthull og gode anledninger til og treffes. Jeg har tre bonuser. Frida bor hjemme dette året! Det er virkelig en gavepakke. Nå pusser hun og maler trappen inne. Skikkelig imponert! Da er det helt uvirkelig at jeg er på min første ukesferie, uten mine tre skatter. Det er veldig rart, men også veldig fint. Jeg føler meg trygg på situasjonen jeg er i. Livet er så skjørt og ingen vet noe om morgendagen. Det handler om å gjøre ting som gjør at en har det trygt og godt med seg selv..Ha gode dager og bruke tiden på de rundt deg som gir positiv energi. Veldig glad i dere alle følgerne mine!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Andre gang jeg tar fly alene i hele mitt liv. Ikke visste jeg at livet skulle endres totalt.
Turen går til Trondheim. Sjekket inn og oppdaget at jeg hadde fått vindusplass. Hmmm jeg kan ikke sitte ved vinduet … Fortalte det til Frida. Hun sa «det går såå bra Mamma». Så tenkte jeg, jo jammen skal jeg klare det. Etter å ha vært i «Høyt og lavt» med henne i dag, der hun henger mange meter opp i luften. Det er jo egentlig ikke annerledes å sitte ved vinduet. Bare hjernen som sier at da får jeg litt klaus. Også helt bakerst i hjørnet. Men det gikk jo så bra. Fikk til og med sett solnedgangen. Fy søren, er lov å være stolt nå. Det handler om å utfordre seg selv. Skikkelig mestringsfølelse. Silje kan mer enn hun tror. Håper alle dere gode følgerne mine får en fin uke. Glad i dere.

Livet er jammen uforutsigbart. Ikke visste jeg at alle disse dagene var selve livet. «Stafett for livet» har vi vært med på mange ganger. Det er bare urettferdig at noen blir rammet av kreften. Hvordan skulle jeg vite at Fredrik skulle bli syk. Man sier jo ved alteret til døden skiller oss ad…. Det syns jeg er ganske dumt sagt. Fordi man vet da ikke noe om fremtiden. Ingen garanti. Jeg var ganske langt nede etter 10 år med sykdom i nær relasjon. Vi hadde håp helt til det siste. Ingen skulle ta fra oss håpet. Jeg skal ikke påstå det var lett. Men vi ga aldri opp. Kjempet hver dag, noe få kan sette seg inn i. Er så sinnsykt stolt av våre tre skatter. Hvordan de har utviklet seg som mennesker. De har et syn på livet få kan forstå. Fordi de har opplevd så mye de skulle vært for uten. Jeg sprekker av stolthet. Da er det også uvirkelig at jeg er så heldig å treffe en person midt oppi sorgen. Som gir meg sommerfugler i magen. Noe jeg ikke har opplevd på mange år. Samtidig som han gir meg rom til å snakke om Fredrik og gråte. Det er jammen flott gjort av ham. Jeg har da ikke bedt om det. Som Fredrik sa, så håpet han jeg skulle treffe en snill mann på min vei. Fordi han ville ikke jeg skulle være alene. Da er jeg utrolig glad at akkurat det skjedde. Jeg sammenligner ingen med Fredrik / Pappan til Sebastian, Tobias og Frida. Selv er jeg bare veldig takknemlig. Er såå glad i alle dere som er der for oss. Glad i dere.