Når 40 års krisa er at du får vite du har kreft i fjerde stadiet, altså uhelbredelig. Det er ikke da du kjøper sykkel og gunner på. Da handler det om helt andre ting. Det er liv eller død. Finne håp. Skaffe seg info om mulige behandlinger. Man lærer å leve i nuet. Her og nå. Finne gode ting. Masse humor for å overleve. Frykten og redselen er der hele tida. Fordi kreften er nådeløs. Den bare vokser ukontrollert. Allikevel klarte vi gjøre alle de hverdagslige tingene. Masse fantastiske fotballkamper som alle våre tre skatter drev med. Reise på hytteturer. På utenlandsturer innimellom operasjoner og behandlinger. Vanskelig for andre å sette seg inn i. Vi kjempet alene på en måte. Jeg er takknemlig at Fredrik fikk se våre tre fantastiske skatter vokse opp. Det var også det Fredrik sa til meg. Nå må barna gå videre uten verdens beste Pappa. Det er sååå vondt og urettferdig. Jeg skal gjøre alt for at barna har det godt. Ta vare på hverandre og gi hverandre kjærlighet hver eneste dag. Det koster så lite men betyr så mye. Glad i dere.

Det å være pårørende er fint og krevende. Selv var jeg pårørende i over ti år. Vi sto sammen,  men hadde ulike roller. Pasienten eier sykdommen, og kan ikke løpe fra den. Vi dro alltid sammen på alle kontroller og sykehusopphold. Samtidig var jeg pårørende til Mamma i over tre år med demens. Fredrik og Mamma døde med 3 måneders mellomrom. Nå har det gått snart 1 år og jeg bestemte raskt at jeg ønsket å fortsette i NET-kreftforeningen CarciNor. Vi er flere aktive etterlatte der, unge og gamle. Har opparbeidet meg masse kunnskap og erfaring som jeg ønsker å dele med andre som trenger det. Dette kalles Likeperson, og i helgen møttes vi i Lillestrøm på kurs. Det ble en utrolig fin helg. Møtte mange gode mennesker jeg har kjent i over 10 år. Flere nye var også med, og kom med masse ny og positiv energi. Slike helger betyr utrolig mye for meg. Glad i alle dere følgerne mine.

Når man har mistet begge sine foreldre så gjør det noe med en. Mamma skulle fyllt 75 år denne uka. Jeg savner deg masse. Hadde det ikke vært for deg så hadde ikke jeg vært her. Når jeg selv har fått den gaven å bli Mamma, så er livet komplett. Fordi det er virkelig det største som har hendt meg. Ingenting kan toppe det. Når i tillegg mine tre skatter ønsker å tilbringe tid med meg så er ingenting bedre. Jeg elsker dere mine tre skatter♥️♥️♥️

En liten flytur unna, så er jeg hos gutta mine! Det er så godt at det ikke er lengre unna. Jeg har storkost meg. Jeg tør påstå at det ikke er avstand, som gjør hvor nær kontakt man har med de nærmeste. Vi er gode på å finne smutthull og gode anledninger til og treffes. Jeg har tre bonuser. Frida bor hjemme dette året! Det er virkelig en gavepakke. Nå pusser hun og maler trappen inne. Skikkelig imponert! Da er det helt uvirkelig at jeg er på min første ukesferie, uten mine tre skatter. Det er veldig rart, men også veldig fint. Jeg føler meg trygg på situasjonen jeg er i. Livet er så skjørt og ingen vet noe om morgendagen. Det handler om å gjøre ting som gjør at en har det trygt og godt med seg selv..Ha gode dager og bruke tiden på de rundt deg som gir positiv energi. Veldig glad i dere alle følgerne mine!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Andre gang jeg tar fly alene i hele mitt liv. Ikke visste jeg at livet skulle endres totalt.
Turen går til Trondheim. Sjekket inn og oppdaget at jeg hadde fått vindusplass. Hmmm jeg kan ikke sitte ved vinduet … Fortalte det til Frida. Hun sa «det går såå bra Mamma». Så tenkte jeg, jo jammen skal jeg klare det. Etter å ha vært i «Høyt og lavt» med henne i dag, der hun henger mange meter opp i luften. Det er jo egentlig ikke annerledes å sitte ved vinduet. Bare hjernen som sier at da får jeg litt klaus. Også helt bakerst i hjørnet. Men det gikk jo så bra. Fikk til og med sett solnedgangen. Fy søren, er lov å være stolt nå. Det handler om å utfordre seg selv. Skikkelig mestringsfølelse. Silje kan mer enn hun tror. Håper alle dere gode følgerne mine får en fin uke. Glad i dere.

Livet er jammen uforutsigbart. Ikke visste jeg at alle disse dagene var selve livet. «Stafett for livet» har vi vært med på mange ganger. Det er bare urettferdig at noen blir rammet av kreften. Hvordan skulle jeg vite at Fredrik skulle bli syk. Man sier jo ved alteret til døden skiller oss ad…. Det syns jeg er ganske dumt sagt. Fordi man vet da ikke noe om fremtiden. Ingen garanti. Jeg var ganske langt nede etter 10 år med sykdom i nær relasjon. Vi hadde håp helt til det siste. Ingen skulle ta fra oss håpet. Jeg skal ikke påstå det var lett. Men vi ga aldri opp. Kjempet hver dag, noe få kan sette seg inn i. Er så sinnsykt stolt av våre tre skatter. Hvordan de har utviklet seg som mennesker. De har et syn på livet få kan forstå. Fordi de har opplevd så mye de skulle vært for uten. Jeg sprekker av stolthet. Da er det også uvirkelig at jeg er så heldig å treffe en person midt oppi sorgen. Som gir meg sommerfugler i magen. Noe jeg ikke har opplevd på mange år. Samtidig som han gir meg rom til å snakke om Fredrik og gråte. Det er jammen flott gjort av ham. Jeg har da ikke bedt om det. Som Fredrik sa, så håpet han jeg skulle treffe en snill mann på min vei. Fordi han ville ikke jeg skulle være alene. Da er jeg utrolig glad at akkurat det skjedde. Jeg sammenligner ingen med Fredrik / Pappan til Sebastian, Tobias og Frida. Selv er jeg bare veldig takknemlig. Er såå glad i alle dere som er der for oss. Glad i dere.

Drømmescenariet i dag hadde vært og bakt kake til Pappa. Han skulle helst ikke feires. Men han elska jo egentlig å bli feiret. Skulle ikke lage noe opplegg liksom. Det er rart at det er 15 år siden Pappa døde brått og uventa fra oss. Bare sovnet inn på natta. Sikkert beste måte, men helt ille for alle oss som sto igjen med et stort spørsmålstegn. Jeg var 36 år og fikk helt sjokk. Barna og Fredrik var på vei hjem, det var fredag og helg. Den kjøreturen fra Sandefjord til Nøtterøy var uvirkelig og grusom.Det minner meg nok engang på at vi må leve hver dag. Gjøre gode ting. Leve ut drømmene. Ta vare på hverandre. Glad i dere alle.

Hallo, er det sant? At Mamma døde for 1 år siden… Føles som lenge, men allikevel ikke lenge i det hele tatt. Hadde sittet hos Manma hele dagen. Frida kom og henta meg. Dfo hjem og tok en dusj. Så går det bare to timer. De ringer fra Re Helsehus. Sykepleieren er stille og en fortvilelse i stemmen. Etter kveldsstellet gikk sykepleieren ut i et kvarter. Når de kom tilbake hadde Mamma sovnet inn. Jeg kunne ikke tro det. Mamman min…. Vi kjørte opp til henne, og satt der med de ansatte ganske lenge. Mamma var så pen der hun lå med follede hender. Det skulle hun nok visst. Hun som kjempet for å starte livssynsundervisning for meg på barneskolen. Mamma hadde ingen bekymringer lengre. Vi gråt og snakket sammen. Helt surrealistisk, vondt og uvirkelig. Savner Mamma og skulle ønske hun var her med oss. Håper hun ser oss, og hun er med meg videre i hjertet mitt. Hun elsket å lese og fulgte alltid med på bloggen min. Ta vare på hverandre alle dere goinger. Glad i dere.

Når du går igjennom en sorg. Alt er bomull i hodet. Gråt og latter om hverandre. Så er jeg uendelig takknemlig for mine tre skatter. Som gir meg styrke og glede hver eneste dag. Som hjelper meg med stort og smått. Og det viktigste. Er der med meg og sammen. Svikter aldri, bare er der. I Spania og på hytta i Sverige. Det er jo det som betyr alt. To nydelige ferien med hele flokken. Jeg er heldig jeg. Elsker dere

I dag skulle vi feiret 20 års bryllupsdag sammen. Sånn ble det ikke. Til døden skiller oss ad sier presten. My ass altså, sorry utrykket. Han vil jo alltid være med meg og barna. Sånne merkedager er vonde. Akkurat som andre dager men litt verre. Har bestemt å ta med flokken, de som er her, ut å spise og markere dagen på vår måte Fordi det fortjener vi alle sammen. Sikker på Fredrik er med oss. Veldig glad i dere alle gode menneskene som tar dere tid til å lese bloggen min. Dere er gode dere.