Ligger våken natt etter natt. Utslitt av alle tankene. Alle bekymringene. Vil gi opp men kan jo ikke det. Ensomheten gnager i meg Føler ingen har det som meg. Alene men allikevel mange rundt meg. Hva er riktig og hva er galt Strekker ikke til på noen arenaer. Har blitt et dårlig forbilde fordi jeg feiler. Det er menneskelig å feile. Hater det perfekte. Er ikke noe glad i fasade, føler det er falskt. Jeg kan ikke redde alle. Kan ikke hjelpe alle. Må ta vare på meg selv oppi alt. Lettere sagt enn gjort. De fleste har nok med seg selv. Forståelig nok. Hvilken vei skal vi gå. Tiden leger alle sår. Er ikke så sikker på det. Sykdom og død. Snart ramler jeg igjen. Hvem skal redde meg da?

Jeg hater å si hadet til mennesker. Jeg er mer glad i å si, – vi sees snart igjen. Siste dag jeg var sammen med min kjære tante Lise sa jeg til henne: Jeg er veldig glad i deg Lise. Vi sees imorgen. Slik ble det ikke. Hun døde den kvelden. Jeg lærte av Lise at man aldri skal gå og legge seg hvis man har noe uoppgjort med mennesker. Det har blitt min leveregel. Det har jeg lært mine barn. Ordne alltid opp med de dere er glad i før dere legger dere. Når jeg skulle reise fra Mamma igår på sykehjemmet, klarte jeg ikke å stoppe og gråte. En pleier kom og snakket lenge med meg. Hun kom fra Etiopia og hadde en trist livshistorie. Hennes mor ble dement og døde, uten at hun kunne reise hjem til sitt hjemland og  tatt farvel. Historien satte seg i hjertet mitt. Jeg ga Mamma en klem der hun lå i smerter og sov. Hun lukket opp øynene og sa hadet Silje, glad i deg. Senere ringte hun meg og sa at vi har et spesielt mor-datter forhold. Tårene triller og jeg gleder meg allerede til jeg skal besøke henne igjen. Hun har ikke alltid klart å være en god mor for meg, men jeg har tilgitt henne og det gir meg ro i sjelen. Fordi hun ga meg livet og jeg elsker henne.

1. Vi kan sette oss ned å deppe, eller velge å leve fra dag til dag. Det er ingen fasit på hva som er det beste, men det må alle finne ut hver for seg. Å leve med sykdom i 9 år gjør at jeg har valgt å leve dag for dag, og føler det er en god plan. Nå er jeg på konsert og musikk gir meg masse påfyll i livet mitt. Nå som jeg er har mistet en bauta i livet mitt, føler jeg Lise ønsket at jeg skulle gå på konsert som jeg hadde gledet meg til lenge❤️ Denne konserten velger jeg å dedikere til min verdens beste Lise som elsket musikk og å gå på konserter❤️

Ofte vil sorg og glede gå hånd i hånd. Vi har hatt tre forferdelig tøffe dager. Min kjære tante Lise, ekstra mamma og bestemor er ikke mer. Det er uvirkelig og ikke til å tro. Hvordan skal jeg klare meg uten henne. Jeg savner henne så mye at smerten er ubeskrivelig. Hun har alltid vært min trygghet, interessert i alt vi holdt på med og gjorde. Virkelig glad på andres vegne. Så sitter vi plutselig på vei til Trondheim. Feire Master til Sebastian ved NTNU. Hvor har den tiden blitt av. Jeg har iallefall ikke blitt noe eldre tror jeg. Stolt Mamma, lykkefølelse over å skal få mange gode klemmer av Tobias, Sebastian og Mari. Flokken skal samles og Frida er også med. Verdifulle øyeblikk med alle våre skatter. Latter og tårer går hånd i hånd. Det er sånn livet er til det fulle. Håper alle skaper en så god helg de klarer. Glad i dere alle.