Hei fadderi og fadderullandei… Mine tre skatter har alltid sagt at jeg kan mange barnesanger. Tekstene sitter spikra i hodet mitt. Men ikke prøv å lær meg en engelsk uptodate sang utenatt… Den sitter sjelden lenge. Musikk er så mangt. Det kan brukes som terapi. Hos Mamma bruker jeg det fordi hun alltid har elsket musikk. Selv om det er mye hun glemmer, så sitter Vamp sangene. Da kan vi spille til det jomer i veggene. Fikk nettopp en snap fra Spektrum, rockekonsert. Jeg må ærlig si jeg er glad ikke Ticketmaster virka når de skulle bestille billett til meg. Det var hardt for å si det sånn. Da liker jeg bedre gladsanger der jeg kan synge og danse til. Som gjør tunge hverdager enklere å komme igjennom. Gjøremålene går som en drøm med AirPods på ørene. Sååå bra vi har forskjellig smak. Det er musikk der ute til alle. Hva skulle vi gjort uten. Selv om stillheten også er deilig av og til. Håper alle har en fin uke og spiller den musikken som gjør dere glade. Fordi det trenger vi. Hver eneste dag. Glad i dere alle.

Jeg har gitt alt jeg har. All den kjærlighet jeg har iboende i meg. Måtte selv ta ansvar hjemme i 10-12 års alderen. Fordi Mamma var psykisk syk. Turde ikke gå til postkassen engang. All handling av matvarer. Klaget ikke, men ser jo når jeg selv ble voksen at det er mange mangler. Oppveksten min var fin, men også tøff. Nå er våre barn store og står på egne bein. Er ubeskrivelig stolt av alle tre. Nå er jeg kone, bestevenn og pårørende. Men størst av alt Mamma. Pårørende rollen har vært enormt krevende i snart 10 år. Hvor skal jeg få omsorg fra. Energi til å stå i det hver dag. Jeg er sååå sliten. Så vidt jeg orker de dagligdagse gjøremål. Skulle ønske det fantes et sted vi pårørende kunne møtes. Når vi var slitne, og ønsket råd og fellesskap. Det skal jeg forsøke å jobbe for å få til. Fordi vi trenger også å bli sett. Føle oss betydningsfulle. Håper alle lager seg en god dag. Glad i dere alle.

Hvor ble alle disse årene av. Alle dagene. Skoledagene med matpakkesmørinng? Plutselig ser vi ei voksen jente, på vei ut av redet. Uten av vi merkbart har blitt eldre, hæææ… Ikke til å forstå. Frida reiser i militæret. Minstemann i flokken vår. Samme sted som Pappa, kalt Bo av barna, Madla Leiren i  Stavanger, samme by som Mormor bor i. Sommerfugler i magen, like spente foreldre som Frida selv. Stolte foreldre av ei selvstendig datter med masse humor som veit hva hun vil. Ordner og styrer i heimen. Mange gode venner. Alltid liv rundt henne. Hele livet foran seg. Så spennende dette skal bli. Hu mor kommer til å ha henne i tankene hver eneste dag. Akkurat som storebrødrene hennes som studerer og jobber i Trondheim. Først besøk hos Mormor. Hun gleder seg selv om hun tror vi kommer på tirsdag. Håper hun kjenner oss igjen. Glad i dere alle sammen.