En liten flytur unna, så er jeg hos gutta mine! Det er så godt at det ikke er lengre unna. Jeg har storkost meg. Jeg tør påstå at det ikke er avstand, som gjør hvor nær kontakt man har med de nærmeste. Vi er gode på å finne smutthull og gode anledninger til og treffes. Jeg har tre bonuser. Frida bor hjemme dette året! Det er virkelig en gavepakke. Nå pusser hun og maler trappen inne. Skikkelig imponert! Da er det helt uvirkelig at jeg er på min første ukesferie, uten mine tre skatter. Det er veldig rart, men også veldig fint. Jeg føler meg trygg på situasjonen jeg er i. Livet er så skjørt og ingen vet noe om morgendagen. Det handler om å gjøre ting som gjør at en har det trygt og godt med seg selv..Ha gode dager og bruke tiden på de rundt deg som gir positiv energi. Veldig glad i dere alle følgerne mine!
Andre gang jeg tar fly alene i hele mitt liv. Ikke visste jeg at livet skulle endres totalt.
Turen går til Trondheim. Sjekket inn og oppdaget at jeg hadde fått vindusplass. Hmmm jeg kan ikke sitte ved vinduet … Fortalte det til Frida. Hun sa «det går såå bra Mamma». Så tenkte jeg, jo jammen skal jeg klare det. Etter å ha vært i «Høyt og lavt» med henne i dag, der hun henger mange meter opp i luften. Det er jo egentlig ikke annerledes å sitte ved vinduet. Bare hjernen som sier at da får jeg litt klaus. Også helt bakerst i hjørnet. Men det gikk jo så bra. Fikk til og med sett solnedgangen. Fy søren, er lov å være stolt nå. Det handler om å utfordre seg selv. Skikkelig mestringsfølelse. Silje kan mer enn hun tror. Håper alle dere gode følgerne mine får en fin uke. Glad i dere.
Livet er jammen uforutsigbart. Ikke visste jeg at alle disse dagene var selve livet. «Stafett for livet» har vi vært med på mange ganger. Det er bare urettferdig at noen blir rammet av kreften. Hvordan skulle jeg vite at Fredrik skulle bli syk. Man sier jo ved alteret til døden skiller oss ad…. Det syns jeg er ganske dumt sagt. Fordi man vet da ikke noe om fremtiden. Ingen garanti. Jeg var ganske langt nede etter 10 år med sykdom i nær relasjon. Vi hadde håp helt til det siste. Ingen skulle ta fra oss håpet. Jeg skal ikke påstå det var lett. Men vi ga aldri opp. Kjempet hver dag, noe få kan sette seg inn i. Er så sinnsykt stolt av våre tre skatter. Hvordan de har utviklet seg som mennesker. De har et syn på livet få kan forstå. Fordi de har opplevd så mye de skulle vært for uten. Jeg sprekker av stolthet. Da er det også uvirkelig at jeg er så heldig å treffe en person midt oppi sorgen. Som gir meg sommerfugler i magen. Noe jeg ikke har opplevd på mange år. Samtidig som han gir meg rom til å snakke om Fredrik og gråte. Det er jammen flott gjort av ham. Jeg har da ikke bedt om det. Som Fredrik sa, så håpet han jeg skulle treffe en snill mann på min vei. Fordi han ville ikke jeg skulle være alene. Da er jeg utrolig glad at akkurat det skjedde. Jeg sammenligner ingen med Fredrik / Pappan til Sebastian, Tobias og Frida. Selv er jeg bare veldig takknemlig. Er såå glad i alle dere som er der for oss. Glad i dere.
Drømmescenariet i dag hadde vært og bakt kake til Pappa. Han skulle helst ikke feires. Men han elska jo egentlig å bli feiret. Skulle ikke lage noe opplegg liksom. Det er rart at det er 15 år siden Pappa døde brått og uventa fra oss. Bare sovnet inn på natta. Sikkert beste måte, men helt ille for alle oss som sto igjen med et stort spørsmålstegn. Jeg var 36 år og fikk helt sjokk. Barna og Fredrik var på vei hjem, det var fredag og helg. Den kjøreturen fra Sandefjord til Nøtterøy var uvirkelig og grusom.Det minner meg nok engang på at vi må leve hver dag. Gjøre gode ting. Leve ut drømmene. Ta vare på hverandre. Glad i dere alle.
