Ja da fikk jeg se både den ene og den andre  siden i pasientrollen kan man si. Og det var meget lærerikt. Vi skulle bare hjem etter kur 11 for Fredrik, også lå jeg med sterke magesmerter hele natta så
havna på akutten.Ventet i 20 timer på å ta blindtarmen. Egentlig er maks ventetid 7 timer fra man kommer inn på sykehuset. Sinnsyke smerter og faste nesten to døgn. Nå er operasjonen vel overstått. Det gikk et hull på blindtarmen, men det skal gå bra mente legen. Får antibiotika nå for å unngå infeksjon. Vi er den halte og den skakke. Pårørende og pasient blandes i en festlig suppe. Apropos suppe så prøver jeg meg på ei litta tomatsuppe etter to dagers faste.  Veldig glad i dere.

Det å være Mamma er det største som har skjedd i livet mitt. Tenk at jeg skulle være sååå heldig å få akkurat de 3 fantastiske barna vi fikk. Ingenting kan erstatte det. De gjør meg stolt hver eneste dag. Gir meg gleder hver dag. For meg er det selve meningen med livet. Livet hadde vært sååå fattig uten. Uannsett hvor mye smerter jeg har, gir de meg alltid energi og ny påfyll i livet. Også noen bekymringer da, he he… Bekymringene er kjærlighet at jeg vil de skal ha det godt. Tobias jobber på i Jotun med lange skift. Så drar han ut med en kompis og jogger halv tolv på natta etter kveldsskiftet. Frida spretter opp og drar på Meny og jobber både i bakeri og ferskvaren. Sløyer fisk, tøffere enn mora si. Sebastian maler både tak og vegger i den nye leiligheten i Trondheim sammen med sin kjære Mari. Fått seg jobb etter endte studier. Skal bli godt å få de hjem og samle flokken. Når vi var i Spania i sommer måtte ungdommen være med Pappa å grave på stranda, fordi han far blir aldri lei av det. Litt usikker på de tre andre, men de stilte gladelig opp, ha ha 🏖️

Jeg er en omsorgsperson som elsker å gi omsorg. Til alle de rundt meg som jeg er så glad i. Samtidig føler jeg meg mye ensom. Mye av den omsorgen jeg gir skulle jeg så gjerne fått tilbake. Fordi jeg oppriktig bryr meg. Tenker på alle de rundt meg som jeg bruker all min tid på. Fordi jeg ønsker det av min egen fri vilje. I mange år har det vært vondt å føle på at jeg trenger ekstra mye omsorg tilbake. Som barn måtte jeg ta ansvar fra jeg var tolv år fordi Mamma var syk, og jeg hjalp til så godt jeg kunne. Jeg står ved randen nå, og er i ferd med å gi opp. Nå kjører jeg nok en gang alene til Mamma som ga meg livet, fordi hun trenger meg. Men jeg håper jeg får styrke av familie og venner. Jeg trenger bekreftelse på at jeg er Bra Nok som jeg er.Sammen skal vi klare dette også. Glad i dere alle.