Jeg mistet Pappan min i 2010, var 36 år. Frida var 6 år og skulle begynne på skolen. Tobias var 7, og Sebastian var 9 år. Sto og vaska doen og broren min ringte (som for øvrig jeg ikke har noe kontakt med fordi jeg ikke klarte å snakke i telefonen når Fredrik var veldig syk). Jeg ville skrive. Tøff tid. Klarte ikke høre på musikk på flere år. Vet mange feirer farsdagen i dag. Jeg syns det er ekstra vondt at mine tre skatter opplever andre Farsdag uten Pappan sin. Det gjør vondt langt inni hjerterota. Lev, gjør det!

Når 40 års krisa er at du får vite du har kreft i fjerde stadiet, altså uhelbredelig. Det er ikke da du kjøper sykkel og gunner på. Da handler det om helt andre ting. Det er liv eller død. Finne håp. Skaffe seg info om mulige behandlinger. Man lærer å leve i nuet. Her og nå. Finne gode ting. Masse humor for å overleve. Frykten og redselen er der hele tida. Fordi kreften er nådeløs. Den bare vokser ukontrollert. Allikevel klarte vi gjøre alle de hverdagslige tingene. Masse fantastiske fotballkamper som alle våre tre skatter drev med. Reise på hytteturer. På utenlandsturer innimellom operasjoner og behandlinger. Vanskelig for andre å sette seg inn i. Vi kjempet alene på en måte. Jeg er takknemlig at Fredrik fikk se våre tre fantastiske skatter vokse opp. Det var også det Fredrik sa til meg. Nå må barna gå videre uten verdens beste Pappa. Det er sååå vondt og urettferdig. Jeg skal gjøre alt for at barna har det godt. Ta vare på hverandre og gi hverandre kjærlighet hver eneste dag. Det koster så lite men betyr så mye. Glad i dere.