Fredrik og jeg var sammen i nesten 30 år. Som vi tullet med. Han var lengre med meg enn sine foreldre. Når han ble syk i 2014 falt det en mørk skygge over alt. Vi skulle jo bli gamle sammen. Jeg våknet hver dag med en angst inni meg. Kvalm og vondt i magen. Som om det var en vond drøm. Vi reiste mye, og var på fotball cuper, og levde som normalt som alle andre. Men inni oss bar vi på en vond redsel. Hvor dette skulle føre oss. Jeg var langt nede, og lot meg lure av mennesker som ikke gjorde meg godt. Psykisk og fysisk vold ble jeg utsatt for. I ettertid er jeg sjokkert over at mennesker kan være så kyniske når noen les: jeg ligger nede. Uvirkelig. At jeg da skulle møte en som så MEG. Det må jeg fortsatt klype meg i armen for å forstå. Jeg hadde ingen tanker om at jeg skuile møte en mann som jeg kunne le og gråte med. Som jeg kunne snakke om Fredrik og den sorgen jeg bar på. Christian tåler at jeg prater om alt jeg har med meg. Han lytter og trøster. Barna syns det er vanskelig med tanke på min turbulente periode der jeg ble manipulert og lurt. Selvfølgelig skulle jeg skjønt det, og jeg legger ingen skyld på andre. Men jeg var så psykisk langt nede at jeg lot meg lure. Nå er jeg evig takknemlig for flokken min, Christian og alle mine gode venner som ser meg for den jeg er. For det er ingen selvfølge. Takknemlighet kaller jeg det. Elsker dere alle og dere vet hvem dere er ❤️Take care ❤️
