I ti år levde Silje side om side med ektemannens kreftdiagnose. I november døde Fredrik hjemme i stua. Nå forsøker hun å finne ut hvem hun er uten ham.
Silje Bruu Ringdal (50) sitter i stua hjemme.
Den gamle sykesenga er tatt bort, men rommet bærer preg av stillheten som fulgte etter.
Her tok Fredrik sitt siste åndedrag en søndag i november. Ved føttene hans lå familiens katt – stille, helt til det var over.
– Han sovnet med et smil, forteller Silje.
Hun er alene i huset nå, og hun blir boende. Det føles riktig.
– Etter alt som har vært, trenger jeg litt stabilitet.
Det er snart fem måneder siden.
Begynte med sure oppstøt
Fredrik var 40 år, frisk og rask.
– Vi tøyset mye om at kompisene hans var kommet i førtiårskrisa, fordi flere av dem skaffet seg sykkel og var i full fart, forteller Silje.
Så kom de sure oppstøtene. Magesmertene. En legetime ble til en blodprøve, og plutselig var de inne i noe helt annet.
– Legen hadde ikke noe pokerfjes. Han sa de måtte ta CT samme dag. Da skjønte vi det var alvor.
Men resultatet lot vente på seg. Første prøver viste ingen kreftceller, men for å være sikre ble det tatt flere.
Utenfor et gammelt Stasi-fengsel, på skoletur med eldste sønn, kom telefonen: det var kreft.
SAVN: Hver dag tenner Silje dette lyset for sin kjære Fredrik.
Ti år med håp
Fredrik fikk diagnosen Nevroendokrin kreft (NET-kreft). En sjelden kreftform som oppstår i hormonproduserende celler. Kreften kan oppstå i alle organer, men starter oftest i lunger, tarm eller bukspyttkjertel.
– Barna var 10, 12 og 14 år gamle da han fikk diagnosen, sier Silje.
Hun forteller at de aldri skal ha fått noen prognose for Fredrik. Trolig fordi han var en av de første i norden som fikk prøve ut en ny medisin.
– Jeg ville vente og ta det trygge, men han ringte forskeren som sto bak studien og ville prøve. Han fikk faktisk best virkning av alle som prøvde. På et tidspunkt var han kreftfri, forteller Silje.
Men kreften kom tilbake.
Helt jævlig
I ti år levde Silje som ektefelle, mor og pårørende.
– Det var ikke sånn at jeg først fikk sorgen da han døde. Sorgen var der hele tiden. Det var helt jævlig.
Silje og Fredrik gjorde en innsats for å leve fullt, hele veien.
Fredrik fortsatte å jobbe, spille fotball og være aktiv med barna. Han hjalp barna med flyttelass til både Bergen og Trondheim, da de flyttet ut for å studere.
– Han var sinnssykt sta. Og sinnssykt positiv. Han trosset alt, selv om han hadde vondt.
Det ble fotballturer, sydenturer, kjærestetur til Roma. Alt de drømte om, prøvde de å få til.
– Nå er jeg så takknemlig for at vi gjorde det.
SAVN: – Vi snakker mye om pappa, og vi ler. Det går an å le også, sier Silje.
Ikke pårørende mer
I november døde nemlig Fredrik. Den siste uken ble tilbrakt hjemme. Sykehussengen ble plassert i stua. Barna var der. Katten holdt vakt.
– Han ville kjempe videre. Da det skjedde, føltes det uvirkelig.
Tre måneder tidligere døde også Siljes mor. Tapene la seg lag på lag.
– Det har vært mye på én gang.
PÅRØRENDE: I ti år har Silje Bruu Ringdal levd som pårørende til en kreftsyk ektefelle. Det har vært utfordrende.
Gråter hver dag
Barna, som nå har blitt 21, 22 og 25 år, har klart seg overraskende godt, mener moren.
– Vi gråter hver dag, men de lever livene sine. Vi snakker mye om pappa, og vi ler. Det går an å le også.
Selv strever Silje med det enkle.
– Middag. Det har vært et helvete. Jeg har alltid vært så ordentlig, men nå orker jeg ikke engang tanken.
Noen dager går hun på salsakurs. Hun går ut, møter venner, tar en øl, er med på konsert.
– Og så faller jeg sammen. Sånn er det nå.
Da Fredrik ble syk, fryktet Silje at barna skulle miste pappaen sin. De var bare 10, 12 og 14 år gamle den gangen.
En slags terapi
Allerede tidlig i sykdomsforløpet begynte Silje å skrive. Først for å slippe å oppsummere alt for alle. Etter hvert som en form for terapi.
Nå har hun bloggen frubruu.blogg.no.
– Jeg har fått utrolig mange tilbakemeldinger fra folk som sier det har hjulpet dem. At de føler seg mindre alene.
I tillegg til å skrive, er Silje engasjert i kreftforeningen CarciNor som likeperson. Det har hun vært i mange år, og ønsker å fortsette med.
Silje har også omskolert seg, tatt utdanning i coaching og veiledning.
– Jeg har kjent det på kroppen. Jeg vet hvordan det er. Og jeg vil bruke det til å hjelpe andre.
Datteren hennes sa en dag: «Nå kan du jo slutte å skrive – du er ikke pårørende mer.»
– Det traff meg. For hva er man da? Hvem er man etterpå? Jeg har vært pårørende så lenge. Nå vet jeg knapt hvem jeg er uten den rollen. Det dukker opp mange spørsmål, og bloggen hjelper meg.
Silje vet at det blir bedre, men det tar tid. Hun fortsetter å skrive, fylle dagene med ting som gir henne påfyll, og gi plass til både tapet og det som kan komme.
– Jeg tror jeg kan klare å skape noe nytt, men akkurat nå står jeg midt imellom.
Journalist TB Haley Aubert Barkovitch.
