Lurer på hvor mange ganger jeg har sittet og ventet. Ventet på at undersøkelsen skal være ferdig. På at operasjonen skal bli ferdig. På observasjon og postoperativ. Med hjertet i halsen og angsten som tar meg. Må være sterk. For Fredrik og barna. Angsten som spiser meg opp. Må nesten kaste opp. Så vondt er det. Det er jo ikke meg det er synd på. Det vet jeg godt. Men vi pårørende er mye redd og har mange bekymringer. Ikke alltid noen har tid til oss. Har blitt til at jeg må være sterk alene. Det er en viktig egenskap. Har blitt bedre på det enn jeg var for 10 år siden. Lært meg strategier for å håndtere redselen. Håper alle vi pårørende kan bygge et nettverk for å ta vare på hverandre. Veldig glad i alle dere som bryr dere, og det er det mange av❤️
