Jeg har gitt alt jeg har. All den kjærlighet jeg har iboende i meg. Måtte selv ta ansvar hjemme i 10-12 års alderen. Fordi Mamma var psykisk syk. Turde ikke gå til postkassen engang. All handling av matvarer. Klaget ikke, men ser jo når jeg selv ble voksen at det er mange mangler. Oppveksten min var fin, men også tøff. Nå er våre barn store og står på egne bein. Er ubeskrivelig stolt av alle tre. Nå er jeg kone, bestevenn og pårørende. Men størst av alt Mamma. Pårørende rollen har vært enormt krevende i snart 10 år. Hvor skal jeg få omsorg fra. Energi til å stå i det hver dag. Jeg er sååå sliten. Så vidt jeg orker de dagligdagse gjøremål. Skulle ønske det fantes et sted vi pårørende kunne møtes. Når vi var slitne, og ønsket råd og fellesskap. Det skal jeg forsøke å jobbe for å få til. Fordi vi trenger også å bli sett. Føle oss betydningsfulle. Håper alle lager seg en god dag. Glad i dere alle.