På denne mandagen for 8 år siden fikk vi en helt forferdelig telefon akkurat når barna hadde løpt til skolen. Vi skulle møte på sykehuset samme dag men vi skjønte jo alt da. Verden raste fullstendig sammen og vi gråt og gråt. Vi hadde gått i to måneder og ventet på svar om svulstene var godartede eller ondartede. Det var en sjelden krefttype som ingen av oss hadde hørt om før. Hva skulle vi gjøre nå? Hva skulle vi si til barna? Møte på sykehuset vil vi helst glemme. Når vi kom hjem til Sandefjord etterpå fikk vi snakke med en som har betydd utrolig mye for oss hele veien. Jeg husker vi spiste pølser til middagen når vi fortalte barna det og alle fem satt og gråt rundt bordet. Tenk at det er 8 år siden. Vi har lært så sinnsykt mye om hvordan vi skal leve og ta en dag av gangen. Er sååå imponert over flokken min. Vi skal kjempe videre vi. Her i huset feirer vi små seire og prøver og ha gode dager. For de er det MANGE av.
