Da var det hu mor sin tur å blomstre. Være på konsert, og oppleve musikk jeg elsker. Være med godingene, og gå på Grease. Mimre, danse og kose oss. Jentene mine fra ungdomstiden. Dette trenger jeg virkelig nå. Pårørende kan ta på samtidig som det gir mye å hjelpe andre. Være der for mine nære. Men jammen meg må jeg hente energi et sted. Det gjør jeg gjennom musikk, og gode venner. Da er jeg klar igjen for å være der for andre. Men akkurat nå er jeg bare her for meg selv. Må innrømme jeg ikke har vært så flink til det. Angsten min har stoppet meg for jenteturer i mange år. Jeg har jobbet meg gjennom det. Det er jeg stolt av. Vil ikke stoppes av det som gjør meg godt. Er så takknemlig for at jeg klarer det. De rundt meg støtter meg. Det betyr alt. Fordi jeg har en tendens til å glemme meg selv. Tenker for mye på alle andre. Sånn er det å være pårørende. Jeg er sååå glad i dere alle. Lag dere en fin helg. Det skal iallefall jeg gjøre.
