Så fort kan det gå. Uten tanke på hva som kunne skje. Skulle bare et eller annet… Den dumme rullatoren er lett å glemme. Vips så lå Mamma på gulvet. Brudd i håndleddet. Hundre prosent avhengig av oss pårørende. Kunne ikke gjøre rede for seg på akuttmotaket. Vi humper oss inn etter vi har hentet et skatoll til Mammas flotte plass på Re Helsehus. Hadde ikke jeg kommet, aner jeg ikke hva som kunne skjedd. Mamma med sin demens diagnose kunne ikke gjøre rede for seg. I papirene står det hun bor i Stavanger. Ingen andre opplysninger ligger inne. Fikk enorm mottakelse på akutten i Tønsberg. Først Mamma som lyser opp og føler seg trygg med meg ved sin side. Hun mangler ordene til å forklare. Jeg skal hjelpe deg Mamma. Nå er jeg her. Du er trygg. Dette skal gå bra. Jeg er såååå glad i deg Mamma. Responsen er kyss på kinnet og en ro i ansiktet. Jeg er hos deg. Jeg er ikke bare pårørende for en med kreft i 10 år. Nå også pårørende for en med demens i over 1 år. Jammen takknemlig jeg har blir god på å vente. For dette kan ta tid. Og tid har vi alle. Vi må bare veie tiden vår, og velge hva vi vil bruke den på. Omgi seg med de som gjør en godt. Fordi det fortjener alle. Å bli sett og behandlet bra. Glad i dere og særlig i dere som viser ar dere forstår. Fordi livet er ikke for pyser. Håper alle lager seg en god dag. Stor klem fra meg.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler