Døden har de fleste et forhold til. Mistet noen man var glad i. Redd for at de nære rundt oss skal dø. Redsel for selv en dag skulle forlate dette livet. Pappa ble 62 år. Han hadde skrevet handleliste til besøk ha skulle få neste dag. Gått og lagt seg og våknet aldri opp igjen. Det var et stort sjokk og jeg brukte veldig lang tid på å bearbeide det at Pappa var borte. At jeg aldri kunne besøke han mer. Aldri skulle han svinge opp i gårdsplassen vår for å spise pannekaker. Barna som ropte, – «nå kommer Bo!» Masse svart humor og shitsnakking. Tror aldri man kan forberede seg på å miste noen nære som man er så uendelig glad i. Skulle ønske at idag som det er pårørendedagen at folk kan ta den telefonen eller det kaffebesøket. Ingen vet noen ting om morgendagen. Bare gjør det selv i en travel hverdag. Bare gjør det dere, vær så snill!