En touch av lykke. Titter innom og sier hei. Streifer forbi igjen. Disse små øyeblikkene av glede. Innimellom sorgen som sitter dypere. Langt nede i dypet. Sorgen er med oss som en følgesvenn. Ingenting kan rokke ved den. Vondt å kjenne på. Men samtidig rørende. Fordi det er Fredrik som kommer innom. Og det er så ubeskrivelig vondt å kjenne på. At vi ikke skal klemme og snakke med han. Frida og jeg har så fine samtaler. Min kloke datter. Hun sa det kan virke som vi bare nyter. Det gjør vi også men det er mange tårer. Vil jo at han skal få oppleve alt vi opplever. Være med i livene til hverandre. Det er akkurat dette som er så vondt. Urettferdig og uvirkelig. Frida og jeg storkoser oss i Lisboa. Gutta fikk guttetur med Fredrik på samme tid i fjor. Håper alle setter pris på hverandre og lever livet til det fulle. Veldig glad i dere.
