Livet er jammen uforutsigbart. Ikke visste jeg at alle disse dagene var selve livet. «Stafett for livet» har vi vært med på mange ganger. Det er bare urettferdig at noen blir rammet av kreften. Hvordan skulle jeg vite at Fredrik skulle bli syk. Man sier jo ved alteret til døden skiller oss ad…. Det syns jeg er ganske dumt sagt. Fordi man vet da ikke noe om fremtiden. Ingen garanti. Jeg var ganske langt nede etter 10 år med sykdom i nær relasjon. Vi hadde håp helt til det siste. Ingen skulle ta fra oss håpet. Jeg skal ikke påstå det var lett. Men vi ga aldri opp. Kjempet hver dag, noe få kan sette seg inn i. Er så sinnsykt stolt av våre tre skatter. Hvordan de har utviklet seg som mennesker. De har et syn på livet få kan forstå. Fordi de har opplevd så mye de skulle vært for uten. Jeg sprekker av stolthet. Da er det også uvirkelig at jeg er så heldig å treffe en person midt oppi sorgen. Som gir meg sommerfugler i magen. Noe jeg ikke har opplevd på mange år. Samtidig som han gir meg rom til å snakke om Fredrik og gråte. Det er jammen flott gjort av ham. Jeg har da ikke bedt om det. Som Fredrik sa, så håpet han jeg skulle treffe en snill mann på min vei. Fordi han ville ikke jeg skulle være alene. Da er jeg utrolig glad at akkurat det skjedde. Jeg sammenligner ingen med Fredrik / Pappan til Sebastian, Tobias og Frida. Selv er jeg bare veldig takknemlig. Er såå glad i alle dere som er der for oss. Glad i dere.
