Stille og ingen sier noe. Er det noe galt, føler at det er noe. Ja det kan jo være noe. Det er nesten alltid en tanke i hodet til de fleste. Men av og til må jeg lære meg å nyte stillheten. Det er ikke det jeg er best på for å si det sånn. De som kjenner meg godt veit at jeg sliter med å holde kjæft. Noen ganger kan jo stillheten si mer enn tusen ord. Bare å være i hverandres nærvær kan være godt. Så kommer ordene av og til i andre rekke. Tror ikke det er bare meg som trenger å øve seg på det. Hos de nærmeste er mange ganger ord overflødig. Stemning og ansiktsutrykk kan ofte beskrive hvordan folk har det. Vi må trå litt varsomt. Si ifra både hvis folk ringer eller vil prate. Akkurat nå orker jeg ikke. og det er helt greit. Når vi kjenner hverandre har vi forståelsen uansett. Kjærlighet trenger ikke ord.
