Livet er jammen uforutsigbart. Ikke visste jeg at alle disse dagene var selve livet. «Stafett for livet» har vi vært med på mange ganger. Det er bare urettferdig at noen blir rammet av kreften. Hvordan skulle jeg vite at Fredrik skulle bli syk. Man sier jo ved alteret til døden skiller oss ad…. Det syns jeg er ganske dumt sagt. Fordi man vet da ikke noe om fremtiden. Ingen garanti. Jeg var ganske langt nede etter 10 år med sykdom i nær relasjon. Vi hadde håp helt til det siste. Ingen skulle ta fra oss håpet. Jeg skal ikke påstå det var lett. Men vi ga aldri opp. Kjempet hver dag, noe få kan sette seg inn i. Er så sinnsykt stolt av våre tre skatter. Hvordan de har utviklet seg som mennesker. De har et syn på livet få kan forstå. Fordi de har opplevd så mye de skulle vært for uten. Jeg sprekker av stolthet. Da er det også uvirkelig at jeg er så heldig å treffe en person midt oppi sorgen. Som gir meg sommerfugler i magen. Noe jeg ikke har opplevd på mange år. Samtidig som han gir meg rom til å snakke om Fredrik og gråte. Det er jammen flott gjort av ham. Jeg har da ikke bedt om det. Som Fredrik sa, så håpet han jeg skulle treffe en snill mann på min vei. Fordi han ville ikke jeg skulle være alene. Da er jeg utrolig glad at akkurat det skjedde. Jeg sammenligner ingen med Fredrik / Pappan til Sebastian, Tobias og Frida. Selv er jeg bare veldig takknemlig. Er såå glad i alle dere som er der for oss. Glad i dere.

Drømmescenariet i dag hadde vært og bakt kake til Pappa. Han skulle helst ikke feires. Men han elska jo egentlig å bli feiret. Skulle ikke lage noe opplegg liksom. Det er rart at det er 15 år siden Pappa døde brått og uventa fra oss. Bare sovnet inn på natta. Sikkert beste måte, men helt ille for alle oss som sto igjen med et stort spørsmålstegn. Jeg var 36 år og fikk helt sjokk. Barna og Fredrik var på vei hjem, det var fredag og helg. Den kjøreturen fra Sandefjord til Nøtterøy var uvirkelig og grusom.Det minner meg nok engang på at vi må leve hver dag. Gjøre gode ting. Leve ut drømmene. Ta vare på hverandre. Glad i dere alle.

Hallo, er det sant? At Mamma døde for 1 år siden… Føles som lenge, men allikevel ikke lenge i det hele tatt. Hadde sittet hos Manma hele dagen. Frida kom og henta meg. Dfo hjem og tok en dusj. Så går det bare to timer. De ringer fra Re Helsehus. Sykepleieren er stille og en fortvilelse i stemmen. Etter kveldsstellet gikk sykepleieren ut i et kvarter. Når de kom tilbake hadde Mamma sovnet inn. Jeg kunne ikke tro det. Mamman min…. Vi kjørte opp til henne, og satt der med de ansatte ganske lenge. Mamma var så pen der hun lå med follede hender. Det skulle hun nok visst. Hun som kjempet for å starte livssynsundervisning for meg på barneskolen. Mamma hadde ingen bekymringer lengre. Vi gråt og snakket sammen. Helt surrealistisk, vondt og uvirkelig. Savner Mamma og skulle ønske hun var her med oss. Håper hun ser oss, og hun er med meg videre i hjertet mitt. Hun elsket å lese og fulgte alltid med på bloggen min. Ta vare på hverandre alle dere goinger. Glad i dere.

Når du går igjennom en sorg. Alt er bomull i hodet. Gråt og latter om hverandre. Så er jeg uendelig takknemlig for mine tre skatter. Som gir meg styrke og glede hver eneste dag. Som hjelper meg med stort og smått. Og det viktigste. Er der med meg og sammen. Svikter aldri, bare er der. I Spania og på hytta i Sverige. Det er jo det som betyr alt. To nydelige ferien med hele flokken. Jeg er heldig jeg. Elsker dere❤️

I dag skulle vi feiret 20 års bryllupsdag sammen. Sånn ble det ikke. Til døden skiller oss ad sier presten. My ass altså, sorry utrykket. Han vil jo alltid være med meg og barna. Sånne merkedager er vonde. Akkurat som andre dager men litt verre. Har bestemt å ta med flokken, de som er her, ut å spise og markere dagen på vår måte Fordi det fortjener vi alle sammen. Sikker på Fredrik er med oss. Veldig glad i dere alle gode menneskene som tar dere tid til å lese bloggen min. Dere er gode dere.

Når du føler deg nedfor og lei deg… Hvor heldig er jeg ikke da når jeg har flokken min. Alle gode vennene mine og Fredriks familie som jeg er så glad i. Hadde aldri klart meg uten alle dere goinger rundt meg. Nye venner som er såå gode og kjærlige mot meg. Og mine gamle venner jeg har hatt hele livet. Naboer som er gode som gull. Føler en kjærlighet som er så god og varm. Mennesker som virkelig bryr seg og er glad i oss. De vil virkelig vårt beste og er der når det stormer som verst. De er også der når sola skinner. Jeg er evig takknemlig. Har også venner som har opplevd det samme . De er gode og sparre med. Vil bare takke hele hurven av goinger. Vi trenger dere nå og fremover. Glad i dere.

En touch av lykke. Titter innom og sier hei. Streifer forbi igjen. Disse små øyeblikkene av glede. Innimellom sorgen som sitter dypere. Langt nede i dypet. Sorgen er med oss som en følgesvenn. Ingenting kan rokke ved den. Vondt å kjenne på. Men samtidig rørende. Fordi det er Fredrik som kommer innom. Og det er så ubeskrivelig vondt å kjenne på. At vi ikke skal klemme og snakke med han. Frida og jeg har så fine samtaler. Min kloke datter. Hun sa det kan virke som vi bare nyter. Det gjør vi også men det er mange tårer. Vil jo at han skal få oppleve alt vi opplever. Være med i livene til hverandre. Det er akkurat dette som er så vondt. Urettferdig og uvirkelig. Frida og jeg storkoser oss i Lisboa. Gutta fikk guttetur med Fredrik på samme tid i fjor. Håper alle setter pris på hverandre og lever livet til det fulle. Veldig glad i dere.

Tygg litt på den. Det er jo såååå sant. Hvis noen føler en lettelse når noen dør. Eller ikke har en sorg, så er det rart. Fordi sorgen er betaling for det man følte for den som har gått bort. Såå mange minner og opplevelser. Det gjemmer vi i hjertet vårt. Snakker masse om Fredrik. Føler han er med oss i alt vi foretar oss. Håper han sitter på en sky og titter ned på oss. En visuell drøm. Som vi kan tenke på. Fordi ellers blir det altfor vondt å håndtere. Imorgen er det 17. mai og vi skal omgås gooode venner. I fjor på denne dagen var jeg med Fredrik og Mamma. Det er godt og samtidig vondt å tenke på, at det var deres siste 17. mai. Lev livet folkens. Hver eneste dag. Ingen vet noe om morgendagen. Jeg er sååå utrolig glad i alle dere følgerne mine.

Hvor meningsløst fins det ikke og skulle gå på et stenhuggeri og finne en stein til Fredrik. Jeg vil bare at barna skal finne en de synes er fin og som vi kan ha stunder ved. Der vi tenner lys. Prater med Fredrik. Minnes alt det fine vi har gjort sammen. Akkurat i dag føles alt bare vondt. Jeg knakk sammen på dette huggeriet. Fordi det er så urettferdig alt sammen. Da er det godt å ha mange gode mennesker rundt meg. Når flokken min er i Bergen og Trondheim kan dagene føles ensomme. Vonde og tunge.I dag er en slik dag hvor det er ubeskrivelig vondt. Da er det bare å erkjenne det. Det vonde må også få plass. Er sååå glad i dere alle sammen. Ta vare.

Det er rart og tenke på. Du tror det kommer en hest, lyden ligner på en travende hest. Men så er det en sebra. Den er sjelden. Akkurat som Netkreft er. Fredrik levde i 10 år med denne sykdommen. Mest sannsynlig lengre også. Før den ble oppdaget. Carcinor er foreningen for alle som er rammet av Netkreft. Både pasienter, pårørende og enker/enkemenn. Utrolig fint fellesskap. Der møter vi andre som forstår. Som gir omsorg. Det er både latter og tårer. Hånd i hånd. Vet ikke hva vi skulle gjort uten støtte fra alle sebravennene. For meg har det betydd utrolig mye. Ser frem til godt samhold. Håper alle får en god helg. Ta vare på hverandre.