Det syns ikke på utsiden. Bortsett fra Frida som syns jeg hadde så mørke ringer under øynene. Men jeg er så sliten. Av å ikke få sove. Ikke en eneste natt på tre år… Vet at mange har det mye verre. Krig og sult og vi bor i et godt land. Men alle smertene og sorgen jeg bærer inni meg er så vond. Syns det er så urettferdig hvordan sykdom rammer uskyldige. Vi må kjempe videre men det er tøft. Folk vi har blitt glad i dør fordi den jævla kreften spiser opp kroppen. Hvorfor kommer det ikke en kur som tar jævelskapen. Folk forsker jo på alt mulig idiotskap. Må vel klare snart å finne nøkkelen. Syns legevitenskapen går for tregt. Rammer unge og folk som har mange år foran seg. Sliter ut familier og mennesker. Som skulle bruke tiden sin på helt andre ting. Enn å kjempe hver dag. Men vi skal aldri gi opp. Alle setter spor og er med oss videre. Hver eneste dag tenker jeg på de jeg har blitt glad i. De har en plass i hjertet mitt. For alltid har de det. Ta vare på hverandre.
