I oppturer og nedturer i livet så må vi spørre oss. Hva er det viktigste. Hva betyr mest for deg? Gå i deg selv og føle hva du tenker er det mest betydningsfulle for deg. Alle har sine oppturer og nedturer. Ned i mørke daler og opp i solskinn igjen. For meg er mine barn og min store kjærlighet gjennom 27 år det aller beste. Jeg har ikke alltid vært den beste utgaven av meg selv. Fordi det er tøft å stå i utfordringer. Både når det gjelder min egen helse og min mann sin helse. Men jeg har ikke vært i tvil hva som er det viktigste for oss. Det er å stå sammen. Det koster og av og til litt mye. Vi må tilgi og legge ting bak seg. Kan ikke få gjort noe med det som har skjedd. Må se fremover og ikke bakover. Hjelper ikke rippe opp i problemene. Vi må bruke mye humor og se fremover i horisonten. Alt det bra vi tross alt
har klart. Er ganske stolt av det vi har klart. Vi kan alle fem gi oss en klapp på skuldrene. Vi kom oss gjennom dette oss. Respekt for min mann og mine barn. Jeg gir også meg selv en klapp på skulderen. For det er søren meg ikke lett å være pårørende heller. Er sååå stolt av flokken min hvordan de har håndtert alt. Vært ærlige og sagt hvor landet ligger. Håper dere alle er ærlige med dere selv og ber om hjelp hvis det er behov for det. Mange som er glad i dere. Jeg er iallefall veldig glad i alle dere.YNWA.

Alle mennesker er alene. Alene om valgene man tar. Alene om følelsen man har inni seg. Vi kan ha familie og venner rundt oss,men allikevel føle seg alene. Det kan være vanskelig for andre å skjønne andres livssituasjon. Andres fysisk og psykisk helse. Vi må alle håndtere den på best mulig måte. Selvsagt med gode støttespillere rundt oss. Men følelsen har man ansvar for selv. Gi seg selv en klapp på skulderen, og si til seg selv at man gjør så godt man kan. Som pårørende gir man mye av seg selv både omsorg og støtte. Hva hvis den pårørende trenger omsorg. Ikke klarer å gi så mye som man ønsker? Hva gjør man da? Ikke har sovet en hel natt på tre år. Angsten gnager og man er sååå bekymret konstant for hva som kan skje med de rundt seg. Det er ikke alltid så lett å si at man må ta en timeout for ting skjer hele tiden. Livet er her og nå. Imorgen går turen til Mamma som også er syk. Håper vi snart får henne nærmere oss. Håper alle lager seg en god dag. Glad i dere alle.

Hver dag møter vi mennesker med ulike utfordringer, både synlige og ikke synlige. Tenk litt på hvordan du møter andre. Vi aner ikke hva som ligger skjult bak et smil og snille øyne. Hvilken bagasje vedkommende bærer med seg. De fleste forsøker så godt de kan og leve et godt liv. Mange er flinke til å støtte og gi omsorg. Å forstå hvordan et annet menneske har det inni seg. Det er det bare den  enkelte som vet. Våkne opp kvalm med klump i magen og redsel. Tankekjør og høy puls. Tårene triller og maktesløsheten tar nesten overhånd. Det kan være vanskelig mange ganger å ta imot hjelp. Er heller ikke alltid vi kan hjelpe et annet menneske. Fordi vedkommende må ville ha hjelpen, og ta imot omsorgen. Det er ofte  fortvilende for pårørende som står rundt, og ikke kan gjøre noen ting. Det er aldri feil å tilby sin omsorg. Mange ganger kan gode ord være alt man trenger. En god klem og føle at man blir sett. Et smil kan endre dagen til noen. Husk det dere. Hver god mot de rundt dere. Da er du også god mot deg selv. Det er en vinn vinn situasjon. Sååå glad i dere.

Det er sinnsykt mange kurer og vi har stått i det nå i mange måneder ja faktisk 9 år. Ingen skal si det har bare vært lett. Det har vært opp på toppene og ned i mørke daler. Men med verdens beste barn og hele flokken vår, har vi støttet hverandre i tykt og tynt. Gått gjennom fjell og tryna mange ganger. Vi har reist oss opp igjen. Ved hjelp av mange gode venner og familie. Og ikke minst en stooor dæsj med ganske så svart humor. Hadde ikke klart oss uten mye musikk og latter. Ganske mye gulrøtter å se frem til. Ja mener ikke gulrøtter å knaske på, men skape seg gode opplevelser og ting å glede seg til. Alt fra en god kaffekopp til en reise eller konsert. Føler andre som opplever det samme eller har stått i det kan relatere. Forventer ikke at alle forstår. Men vi trenger dere altså, i små og store doser. Klarer ikke dette alene, må ha støtte rundt oss. Takk for at dere er her for oss. Det betyr alt. Glad i dere. Lag dere en god dag fordi ingen veit noen ting om morgendagen. Lev her og nå. Carpe Diem. Love you all.

Ja da fikk jeg se både den ene og den andre  siden i pasientrollen kan man si. Og det var meget lærerikt. Vi skulle bare hjem etter kur 11 for Fredrik, også lå jeg med sterke magesmerter hele natta så
havna på akutten.Ventet i 20 timer på å ta blindtarmen. Egentlig er maks ventetid 7 timer fra man kommer inn på sykehuset. Sinnsyke smerter og faste nesten to døgn. Nå er operasjonen vel overstått. Det gikk et hull på blindtarmen, men det skal gå bra mente legen. Får antibiotika nå for å unngå infeksjon. Vi er den halte og den skakke. Pårørende og pasient blandes i en festlig suppe. Apropos suppe så prøver jeg meg på ei litta tomatsuppe etter to dagers faste.  Veldig glad i dere.

Det å være Mamma er det største som har skjedd i livet mitt. Tenk at jeg skulle være sååå heldig å få akkurat de 3 fantastiske barna vi fikk. Ingenting kan erstatte det. De gjør meg stolt hver eneste dag. Gir meg gleder hver dag. For meg er det selve meningen med livet. Livet hadde vært sååå fattig uten. Uannsett hvor mye smerter jeg har, gir de meg alltid energi og ny påfyll i livet. Også noen bekymringer da, he he… Bekymringene er kjærlighet at jeg vil de skal ha det godt. Tobias jobber på i Jotun med lange skift. Så drar han ut med en kompis og jogger halv tolv på natta etter kveldsskiftet. Frida spretter opp og drar på Meny og jobber både i bakeri og ferskvaren. Sløyer fisk, tøffere enn mora si. Sebastian maler både tak og vegger i den nye leiligheten i Trondheim sammen med sin kjære Mari. Fått seg jobb etter endte studier. Skal bli godt å få de hjem og samle flokken. Når vi var i Spania i sommer måtte ungdommen være med Pappa å grave på stranda, fordi han far blir aldri lei av det. Litt usikker på de tre andre, men de stilte gladelig opp, ha ha 🏖️

Jeg er en omsorgsperson som elsker å gi omsorg. Til alle de rundt meg som jeg er så glad i. Samtidig føler jeg meg mye ensom. Mye av den omsorgen jeg gir skulle jeg så gjerne fått tilbake. Fordi jeg oppriktig bryr meg. Tenker på alle de rundt meg som jeg bruker all min tid på. Fordi jeg ønsker det av min egen fri vilje. I mange år har det vært vondt å føle på at jeg trenger ekstra mye omsorg tilbake. Som barn måtte jeg ta ansvar fra jeg var tolv år fordi Mamma var syk, og jeg hjalp til så godt jeg kunne. Jeg står ved randen nå, og er i ferd med å gi opp. Nå kjører jeg nok en gang alene til Mamma som ga meg livet, fordi hun trenger meg. Men jeg håper jeg får styrke av familie og venner. Jeg trenger bekreftelse på at jeg er Bra Nok som jeg er.Sammen skal vi klare dette også. Glad i dere alle.

Ligger våken natt etter natt. Utslitt av alle tankene. Alle bekymringene. Vil gi opp men kan jo ikke det. Ensomheten gnager i meg Føler ingen har det som meg. Alene men allikevel mange rundt meg. Hva er riktig og hva er galt Strekker ikke til på noen arenaer. Har blitt et dårlig forbilde fordi jeg feiler. Det er menneskelig å feile. Hater det perfekte. Er ikke noe glad i fasade, føler det er falskt. Jeg kan ikke redde alle. Kan ikke hjelpe alle. Må ta vare på meg selv oppi alt. Lettere sagt enn gjort. De fleste har nok med seg selv. Forståelig nok. Hvilken vei skal vi gå. Tiden leger alle sår. Er ikke så sikker på det. Sykdom og død. Snart ramler jeg igjen. Hvem skal redde meg da?

Jeg hater å si hadet til mennesker. Jeg er mer glad i å si, – vi sees snart igjen. Siste dag jeg var sammen med min kjære tante Lise sa jeg til henne: Jeg er veldig glad i deg Lise. Vi sees imorgen. Slik ble det ikke. Hun døde den kvelden. Jeg lærte av Lise at man aldri skal gå og legge seg hvis man har noe uoppgjort med mennesker. Det har blitt min leveregel. Det har jeg lært mine barn. Ordne alltid opp med de dere er glad i før dere legger dere. Når jeg skulle reise fra Mamma igår på sykehjemmet, klarte jeg ikke å stoppe og gråte. En pleier kom og snakket lenge med meg. Hun kom fra Etiopia og hadde en trist livshistorie. Hennes mor ble dement og døde, uten at hun kunne reise hjem til sitt hjemland og  tatt farvel. Historien satte seg i hjertet mitt. Jeg ga Mamma en klem der hun lå i smerter og sov. Hun lukket opp øynene og sa hadet Silje, glad i deg. Senere ringte hun meg og sa at vi har et spesielt mor-datter forhold. Tårene triller og jeg gleder meg allerede til jeg skal besøke henne igjen. Hun har ikke alltid klart å være en god mor for meg, men jeg har tilgitt henne og det gir meg ro i sjelen. Fordi hun ga meg livet og jeg elsker henne.

1. Vi kan sette oss ned å deppe, eller velge å leve fra dag til dag. Det er ingen fasit på hva som er det beste, men det må alle finne ut hver for seg. Å leve med sykdom i 9 år gjør at jeg har valgt å leve dag for dag, og føler det er en god plan. Nå er jeg på konsert og musikk gir meg masse påfyll i livet mitt. Nå som jeg er har mistet en bauta i livet mitt, føler jeg Lise ønsket at jeg skulle gå på konsert som jeg hadde gledet meg til lenge❤️ Denne konserten velger jeg å dedikere til min verdens beste Lise som elsket musikk og å gå på konserter❤️